Forandring fryder

Jeg tok steget inn på frisørsalongen, med sommerfugler i magen.

Når jeg satt meg i stolen, var sommerfuglene blitt til spurver.

Når frisøren sa; nå må du ikke få panikk, men hva med å klippe det sånn og sånn? , så var spurvene blitt til en elefantflokk som trampa rundt, uten å bry seg om plassen, eller mangelen på sådan.

Kjekt svarer jeg, at joda, spennende, det kan jeg tenke meg, og det var jo sant forsåvidt.

For jeg var ute etter å prøve noe helt nytt.

En lang halvtime senere er jeg ferdig. Med vesentlig kortere hår.

Og kjempefornøyd :D

Om å vente på noe godt.

Jeg venter.
På ferien.
Eller, jeg venter på turen som vi skal på i ferien.
For ferien min begynner i morgen. Men turen begynner ikke før om en uke.
Riktignok er det nærmere nå, enn det var for 3 måneder siden når vi bestilte.
Alikevel sitter jeg her, en uke før avreise, og synes tiden har aldri gått så sakte, aldri har jeg hatt mindre tiltakslyst til å finne på noe. Helst skulle jeg begynt å pakke, litt tidlig bare.

Jeg har da innsett at jeg kanskje ikke alltid har så mye tålmodighet som jeg gjerne skulle hatt.

Jeg ventet også på å få sertifikatet. Men det var en ikke helt god venting. Der hadde jeg nesten ikke lyst å bli ferdig, for da måtte jeg klare meg på egenhånd.
Nå vet vi etterkant at det gikk fint, men der og da, så var det helt forferdelig å vente.
Som å vente på en dom. Jeg fikk lange samtaler med kjørelæreren min om det punktet, for å bli mentalt klar til å kjøre alene.

Å vente på noe som egentlig er positivt, som man jobber mot, også skal man grue seg så enormt til å faktisk nå det punktet.

Men nå venter jeg da altså på noe jeg gleder meg til.
Masse.
Så mye, at det spørs om jeg ikke har litt urealistiske forventninger, at minner fra tidligere turer kanskje ikke helt stemmer overens med realitetene.

Jeg tror turen vår blir mye hva vi gjør det til selv.
Om ikke annet blir det sol, varme og bading.

Siden sist.

Et år er gått.
Mye har skjedd siden den gang.
Vi ble da godt gift, jeg og mannen, og vi er fremdeles gift.
Det er ikke så vanskelig å være gift med mannen min nemlig, det har vist seg å være ganske så greit.
Hvordan det er å være gift med meg derimot, det vet jeg ikke.
Men jeg håper jo at det er levelig. Det virker slik.

Vi kjøpte leilighet i januar/februar.
Eller rekkehus.
Rekkehuslelighet.
En rekke med 2 etasjers hus, med en leilighet i hver etasje.
3 rekker er det i borettslaget vårt, med parkeringsplasser, store grøntarealer, og VERANDA.
Lykke :D
Skog og åker rundt oss, helt i enden av veien bor vi.
Det er nesten litt "på landet".

Og siden vi bor "på landet", så måte jeg få meg førerkort og bil.
Sa mannen.
Og han hadde helt rett.
Ellers hadde jeg måtte bli hjemmeværende husmor.
Men jobbe må jeg jo, så da ble det kjøretimer og bilkjøp på meg.
René ble kjøpt, en liten fransk bil, går som en kule på veien.
Kjører man E6 hver dag til jobb, så bør man jo ha en bil som går fort.
Så får heller sjåføren prøve å henge på som best er.
Han har ikke klart å kjøre fra meg ennå.
Hvit og svart er den.
Samme som katten vår.
Hun kom i hus i mai.
Med alle de hendelser og fantestreker som det vanligvis medfører.

Det var den korte (!) oppdateringen fra sist.
Skal se om jeg får ut noen bilder etterhvert.