Svangerskapsdiabetes, insulin, og følger av dette.

Det får visse følger av å bruke insulin hver dag når man er gravid.

- Tidlig igangsettelse.
Det er prosedyre, ihvertfall på sykehuset jeg sokner til, å anbefale igangsetting i uke 38.
Hvis man ikke bruker insulin, så settes man igang i uke 40 (ved sukkerintoleranse)
Informasjon om dette er greit å få, gjerne litt mer en i en bisetning fra gyn. 2 uker før.
"Ja, og du vet du skal igangsettes i uke 38? Ikke det nei, greit, men nå vet du det, hadetbra"
Jeg var sjokkskada frem til kontroll uken etter....

-Mulig insulindrypp under fødsel.
Det innebærer i så fall at min fantastiske plan om å bruke det store fine hjørnebadekaret på fødestuen
som smertelindring, det utgår.
Drypp og badekar er visst ikke aktuelt.
Men la meg nå ikke ta sorgene på forskudd, det ligger ingen garanti i at man må få drypp.

- Babyen skal overvåkes etter fødsel.
Kjekt å bli informert om før man settes i gang, så man ikke får fullstendig hormonell meltdown etter fødsel, når de tar med babyen bort fra deg. Da holder det med barsletårer.
Grunnen for overvåkningen er lavt blodsukker hos baby.
Mor, i dette tilfellet meg, blir lagt på en obs.post, ikke langt fra barnet, og blir tilkalt bl.annet for foring.
Far oppfordres også til å tilbringe tid på overvåkningen med den lille, gjerne alene.
Dette synes jeg er en fin ordning ihvertfall.

Igangsettelse kan være en kjedsom affære.
Da spesielt når man, som følge av insulinbruk, ikke får reise hjem i mellomtiden.
For mellomtid blir det.

Så sitter jeg her da, i mellomtiden, forutseende nok til å ha pakket med laptoppen, bok og smart-telefon,
MED lader, og venter på at tiden skal gå.

Det positive oppi alt dette er, at svangerskapsdiabetes som regel forblir akkurat det,  forbeholdt svangerskapet. Så det skal i teorien forsvinne så fort babyen er ute.
Og det ligger jeg visst godt ann til, takket være strengt kosthold, og insulinbruken min.

Så får vi håpe bekkenløsningen går samme veien.

Bekkenløsning og andre morsomme bieffekter av graviditet.

Bekkenløsning.
Alle gravide får det.
Heldigvis kan man si, for barnet skal jo ut, og da er det en fordel at bekkenet faktisk gir etter.
Problemet er hvis bekkenløningen kommer for tidlig.
Det er litt uheldig.
I mitt tilfelle, så dukket den opp etter 2 måneder.
Litt forsiktig, snikende, type dette skal gå bra, bare jeg er forsiktig.
For så etter 4 måneder å hoppe på meg, slenge meg i bakken og erklære full krig.
Det var slik det føltes den ene dagen jeg fikk problemer med å gå mellom inngangsdør og parkeringsplassen.
Nå ser jeg på meg selv som heldig, for jeg klarer fremdels å komme meg frem og tilbake mellom soverommet og badet på natten. Og det er jo flott. Det fine er at de verste smerten gir seg etter å ha beveget seg en stund. La oss ikke snakke om tiden som her innbefattes i "en stund".
Den surfer vi fint over, og later som om den ikke eksisterer.

Toalettbesøk ja, kjent klisje for de fleste når det gjelder gravide, men akk så sant.
Som en sykepleier sa; man får alltids en urinprøve fra en gravid ved behov. Festlig.

Vann i kroppen; lite så langt, noe begynnende nå som det er blitt varmt, og kun når jeg sitter i ro for lenge.
Fun fact; vann i kroppen kan unngås/minimeres ved å drikke mye vann. Og å bevege seg. Og bruk av støttestrømper. Anbefales.

Sukkerintoleranse.
Ett fint ord for; nå kan du spise og drikke som om du faktisk har diabetes.

Det er egentlig ikke ett problem å gjennomføre, man lærer fort hva som får opp blodsukkeret, og hva som ikke gjør det. Insulinsprøyter gjør også sitt.
Nå får jeg også kjempegod oppfølging av av både jordmor, gyn. og indremedisiner (fancy tittel på diabetessykepleieren min), så håpet er å holde tilstanden stabil.
Hvis ikke, så har de andre løsninger, de har full kontroll, som gyn så fint sa det. Ungen skal ikke bli for stor uansett.
For det er den kjedelige bivirkningen av svangerskapsdiabetes. Mors intoleranse for sukker=veksthormon for ungen=problemer ved fødsel.
La oss unngå det.

Men ellers har det gått ganske så greit synes jeg.

Lotusstilling VS Buddha.

Lotusstilling er nå offisielt omdøpt til Buddha.

Fordi det er det jeg ser ut som. Når jeg sitter i lotus.

Men det er også beste stilling å sitte i.

Sånn er det når magen vokser seg stor og rund.

35 uker har vi rundet nå, og det går stadig fremover.

Magetrollet synes det begynner å bli sånn passe trangt inni der, og det synes jeg og, men vi har ikke noe vi skulle sagt tydeligvis. Vi er begge underlagt reproduksjonens strengeste lov; de siste ukene skal være ubehagelige.

Visstnok.

For at mor skal se frem til fødsel.

Og her falt jeg av toget.

Se frem til fødsel...smak litt på den.

Du skal være passe SM for å se frem til et maraton av smerte.

Resultatet har jeg ikke noe problem med å se frem til. Men jeg gleder meg ikke akkurat til veien dit.

Men, dit skal jeg da, nå er det for seint å snu. Det har det igrunnen vært de siste 8 månedene.

Så da får jeg bare se frem til det. Ihvertfall se fremover.

Eller går jeg på trynet, det er garantert.