fredag 11. september 2009

Video fra 5.september

Skal se om jeg får ordnet videoformatet og lagt det, tar bare litt tid.

5.september...en dag til ettertanke.

Lørdag 5. september fikk jeg testet grensene mine, til det ytterste, hva høyde angår ihvertfall.
I april, til min runde bursdag, fikk jeg ett gavekort på tandemhopp. Servert litt tvilende overentusiastisk av Hilde, som hadde fått til seg selv også, av sin kjæreste.



Etter mange avlysninger i hele sommer, så fikk jeg telefon da lørdag morgen, at nå måtte jeg bare være klar, for det var perfekt hoppevær. Instruktøren, og hoppe-kompisen min på bildet, het Simen, og han var kjempelflink. Fikk opp stemningen, samtidig som at følelsen av trygghet ble noenlunde opprettholdt.


Flyturen opp var 12 min lang, det virket som en hel evighet, samtidig så var det så uungåelig kort tid til "the big step"


Et bilde av Hilde med sin instruktør.
Helt rolig og avslappet når vi startet, ikke fullt så rolig på toppen.

Men da var det ingen vei tilbake, før jeg visste ordet av det, så hang jeg med beina utenfor flyet og dinglet, også var det fritt fall.

Baklengs salto, mens jeg fanatisk gikk igjennom alle punktene jeg skulle huske på.
Armene i kors over brystet, hodet godt tilbake, så instruktøren ikke får et bakhode i ansiktet og besvimer (er så kjekt med alle disse tingene som kan gå galt :P), også har jeg ikke glemt noe nå??? Beina, å p***er, de skulle jo legges bak/opp til rumpen, rakk jeg det? phew! Puste, det var det ja.. , også ut med armene, og fly.


Det går rimelig fort unna, 200km/t, i 50 sekunder med fritt fall. 50 sekunder er mye.







Med oss hadde vi da fotografen/kameramannen, som forfulgte oss på ekte kjendisvis.
Litt sånn følelse som det må være å bli sparket ut av redet. Men å være vektløs i fritt fall, var helt villt, og utrolig deilig.



Så har jeg da hoppet ut av fullt fungerende fly, i 12800 fots høyde. Frivillig. Festet til en kar som har en sekk på ryggen. Angsten sparket meg i magen når jeg fikk to klapp på skuldrene, da skulle skjermen løses ut, og eneste jeg tenkte var at nå får vi se om selen holder eller ikke..
Den gjorde nå engang det, og så var det rolig seiling, med fabelaktig utsikt. Noe høydeskrekk på 800 meters høyde, for da så man bakken veldig klart, og det ble veldig høyt.



Her er vi, trygt på bakken tilslutt, 3 minutter etter at vi hoppet ut av flyet.




En opplevelse for livet.

mandag 3. august 2009

Dagens sære

Stod på Panduro Hobby-butikk i dag, skulle handle et par småting..
Forran meg i kassen står ei jente, med en middels stor krukke blekk
Kunden (K) ; kan denne brukes til tattovering?
Ekspeditør (E) ; *ser litt forvirret ut* til tatovering? På huden liksom?
K; Ja? Til vanlig tattoveringsmaskin, på hud.
E; *ler litt oppgitt* Det vil jeg virkelig ikke anbefale!
K; *går til en kompis og begynner å diskutere over fargen*

Tilbake står jeg og Mooncat, lettere sjokket, med hakeslepp til knærne

Jeg vet ihvertfall at jeg skal sjekke nøye hvem som tattoverer meg neste gang, at vedkommende faktisk er sertifisert til det.

tirsdag 28. juli 2009

og litt til ferie

Jeg tenkte å legge inn noen bilder fra ferien her, som utemerket seg på en eller annen måte.



Disse to bildene, tatt utenfor togstasjonen i Amsterdam sentrum, gir et godt inntrykk av hvor mange som egentlig bruker sykkel i Holland.
Disse "parkeringshusene" (ikke det høye bygget i bak-kant, det med sykler i forkant) er det mange av i storbyene, og de går gjerne over flere etager, og syklene står tett. Jeg har alltid lurt på, hvordan i huleste du finner frem til din egen sykkel igjen, og hvordan får du den løs? Har jeg nevnt at det er over 19 millioner mennesker som bor i Holland?


Disse to er fra et utendørsmuseum.
Huset er typisk gammel gård, og så bare nydelig ut der det stod for seg selv.
Stolen? Vel, noen ganger er det bare ting som roper etter å bli tatt bilde av, selv i regnvær.




Vi var på kjøretur, i finværet selvfølgelig, skulle vi gått ute, så hadde det nok regnet, meeeen..
Vindmøller er det også mye av i Holland, dog er da de fleste av den moderne, plass-sparende og energi-givende typen. Det er litt synd,for jeg liker de gamle bedre, men veldig miljøvennlig, og økonomisk er de, og de ser ikke så ille ut.




Vi stoppet for noe mat rett før vi skulle kjøre over en demning, og disse småtassene var ikke redde for å be om mat nei. De stod omtrentlig å trippet i døråningen med åpent nebb og tigget.

De større, noen småskjærer og en haug med måker, turde ikke å komme nærme bilen, ergo fikk småfuglene spise i fred. Clever.


Også, tilslutt noen stemningsbilder fra en av kveldturene vi hadde på "landet". Litt mørke, men jeg liker dem.








mandag 27. juli 2009

Litt mer ferie

Holland ja...Som nevnt, mye folk i et lite land. Naturlig nok er det da sykt mange som bor i storbyene. I tillegg, så får man turistene. Nå er jeg turist selv, teknisk sett, men jeg blir småsprø av følelsen å gå i kø i Amsterdam.
Ene øyeblikket må man hoppe til siden for en gjeng mennesker som ser ut som om de kommer rett fra Schipol for så å storme nærmeste coffee-shop, og i neste øyeblikk må man ta seg kraftig sammen for å ikke knekke sammen av latter når man ser en annen gjeng bli bøtelagt for å drikke offentlig, samtidig som de faktisk prøver å krangle seg ut av boten.
Dyre bytikker, og høyt stressnivå, men også noen interessante butikker :P
Så prøvde vi oss på en kjapp lunsj på burger King, men eugh...det ble fryktelig smakløst og kjedelig etter all annen mat vi hadde spist i løpet a ferien.

Da likte jeg bedre et bitte lite tettsted vi besøkte, med en liten mørk pub. Søster til sambo jobber på puben, og ville ha oss dit på middag ene dagen. Joda, vi kjørte dit vi, og gikk inn, og det var fullt gitt. Tettpakket med folk i kø som ventet på bord. Så vi satt oss til på utsiden og ventet, sammen med en hel haug med andre mennesker. Stemningen var høy, været var fint, og vi ventet i to timer på bord. Jeg ble imponert over tålmodigheten til alle disse menneskene rundt oss, de var fast bestemt på at har skulle de spise, og det gjorde ingenting å vente.
Og maten var verdt å vente på. Grillet lam til meg, og noe kalt bullet-steak til sambo, servert med tidligere nevnte fries, små stekte poteter, bakt potet og grønnsaker, i en kjempegod atmosfære. Etterfulgt av en Dame blanche (vanilje is, krem og varm sjokolade) til meg, og bittercookies med vanilje-vla (det er en slags flytende vaniljepupping med små,stekte cookies av finmalte mandler eller noe sånt) til sambo. Er visst veldig vanlig i Holland.

Mmm..food...

søndag 26. juli 2009

Ferieslutt

Da er man på siste dag av ferien, 2 uker som føles lenge, men godt kunne ha vart litt lengre. Gliset på bildet var leiebilen vår (hadde det enda vært vår egen), en søt liten sak, som gikk som en kule på motorveiene i 120.
Vi la opp en base i midt-sør Holland, og reiste rundt derfra.
Funfact om holland; bitte-lille Holland, som man kan kjøre på tvers i løpet av 1t30min, og på langs på 3t40min, huser ca 15 mill. mennesker. Norge, som man bruker evigheter på å kjøre, huser 4,9 ca (?). Og alikevel kan man kjøre lange strekninger i Holland, med bare en og annen gård, og kanskje et lite tettsted.
Og kjøre, det gjorde vi.
Frem og tilbake, på kryss og tvers, med stopp på store og små steder, steder med navn jeg fremdeles har problemer med å uttale, den bergens r'en kommer til å bli min død når jeg prater nederlansk. Jaja, kan jeg få andre til å le..
Ellers så vi mye forskjellig, og spiste mye god mat, poffertjes kan anbefales. Til info så er det bittesmå pannekaker på størrelse med gamle femmere, litt tykke, overstrødd med melis-sukker og noen dasher med meierismør, som man da i tillegg kan bestille med syltetøy, flytende sjokolade eller likør som ekstra smakstilsetning. Mat i Holland er en interessant opplevelse.
Når man spiser ute, så får man alltid servert, som tilbehør, pommes frites. Alltid. Og gjerne noe annet som små stekte potetet, kokte poteter, bakte poteter, uten poteter,gratinerte poteter, u name it, men fries skal med.

Vi gikk og tuslet rundt i et utendørs museum, da vi over disse fire karene/damene. De satt og så på oss, bare stirret, til vi følte oss litt beglodd, og valgte å tusle videre.


Været kunne vi ikke gjøre så mye med. Som seg hør og bør, så hadde vi solskinn mens vi satt i bil, eller var innendørs noen steder, mens de gangene vi var ute, så kunne du banne på at det ville komme regn. Og da gjerne snikende litt forsiktig, før det bøttet ned i 10 min til du var sånn passe gjennomvåt, for så å la solen skinne litt igjen.
Men det er jo nesten som hjemme, så paraplyen var aldri langt borte.


lørdag 7. mars 2009

Sånn starter man

Også kjører man igang en blogg, forsøk på sådann ihvertfall