Om å vente på noe godt.

Jeg venter.
På ferien.
Eller, jeg venter på turen som vi skal på i ferien.
For ferien min begynner i morgen. Men turen begynner ikke før om en uke.
Riktignok er det nærmere nå, enn det var for 3 måneder siden når vi bestilte.
Alikevel sitter jeg her, en uke før avreise, og synes tiden har aldri gått så sakte, aldri har jeg hatt mindre tiltakslyst til å finne på noe. Helst skulle jeg begynt å pakke, litt tidlig bare.

Jeg har da innsett at jeg kanskje ikke alltid har så mye tålmodighet som jeg gjerne skulle hatt.

Jeg ventet også på å få sertifikatet. Men det var en ikke helt god venting. Der hadde jeg nesten ikke lyst å bli ferdig, for da måtte jeg klare meg på egenhånd.
Nå vet vi etterkant at det gikk fint, men der og da, så var det helt forferdelig å vente.
Som å vente på en dom. Jeg fikk lange samtaler med kjørelæreren min om det punktet, for å bli mentalt klar til å kjøre alene.

Å vente på noe som egentlig er positivt, som man jobber mot, også skal man grue seg så enormt til å faktisk nå det punktet.

Men nå venter jeg da altså på noe jeg gleder meg til.
Masse.
Så mye, at det spørs om jeg ikke har litt urealistiske forventninger, at minner fra tidligere turer kanskje ikke helt stemmer overens med realitetene.

Jeg tror turen vår blir mye hva vi gjør det til selv.
Om ikke annet blir det sol, varme og bading.