Svangerskapsdiabetes, insulin, og følger av dette.

Det får visse følger av å bruke insulin hver dag når man er gravid.

- Tidlig igangsettelse.
Det er prosedyre, ihvertfall på sykehuset jeg sokner til, å anbefale igangsetting i uke 38.
Hvis man ikke bruker insulin, så settes man igang i uke 40 (ved sukkerintoleranse)
Informasjon om dette er greit å få, gjerne litt mer en i en bisetning fra gyn. 2 uker før.
"Ja, og du vet du skal igangsettes i uke 38? Ikke det nei, greit, men nå vet du det, hadetbra"
Jeg var sjokkskada frem til kontroll uken etter....

-Mulig insulindrypp under fødsel.
Det innebærer i så fall at min fantastiske plan om å bruke det store fine hjørnebadekaret på fødestuen
som smertelindring, det utgår.
Drypp og badekar er visst ikke aktuelt.
Men la meg nå ikke ta sorgene på forskudd, det ligger ingen garanti i at man må få drypp.

- Babyen skal overvåkes etter fødsel.
Kjekt å bli informert om før man settes i gang, så man ikke får fullstendig hormonell meltdown etter fødsel, når de tar med babyen bort fra deg. Da holder det med barsletårer.
Grunnen for overvåkningen er lavt blodsukker hos baby.
Mor, i dette tilfellet meg, blir lagt på en obs.post, ikke langt fra barnet, og blir tilkalt bl.annet for foring.
Far oppfordres også til å tilbringe tid på overvåkningen med den lille, gjerne alene.
Dette synes jeg er en fin ordning ihvertfall.

Igangsettelse kan være en kjedsom affære.
Da spesielt når man, som følge av insulinbruk, ikke får reise hjem i mellomtiden.
For mellomtid blir det.

Så sitter jeg her da, i mellomtiden, forutseende nok til å ha pakket med laptoppen, bok og smart-telefon,
MED lader, og venter på at tiden skal gå.

Det positive oppi alt dette er, at svangerskapsdiabetes som regel forblir akkurat det,  forbeholdt svangerskapet. Så det skal i teorien forsvinne så fort babyen er ute.
Og det ligger jeg visst godt ann til, takket være strengt kosthold, og insulinbruken min.

Så får vi håpe bekkenløsningen går samme veien.

Bekkenløsning og andre morsomme bieffekter av graviditet.

Bekkenløsning.
Alle gravide får det.
Heldigvis kan man si, for barnet skal jo ut, og da er det en fordel at bekkenet faktisk gir etter.
Problemet er hvis bekkenløningen kommer for tidlig.
Det er litt uheldig.
I mitt tilfelle, så dukket den opp etter 2 måneder.
Litt forsiktig, snikende, type dette skal gå bra, bare jeg er forsiktig.
For så etter 4 måneder å hoppe på meg, slenge meg i bakken og erklære full krig.
Det var slik det føltes den ene dagen jeg fikk problemer med å gå mellom inngangsdør og parkeringsplassen.
Nå ser jeg på meg selv som heldig, for jeg klarer fremdels å komme meg frem og tilbake mellom soverommet og badet på natten. Og det er jo flott. Det fine er at de verste smerten gir seg etter å ha beveget seg en stund. La oss ikke snakke om tiden som her innbefattes i "en stund".
Den surfer vi fint over, og later som om den ikke eksisterer.

Toalettbesøk ja, kjent klisje for de fleste når det gjelder gravide, men akk så sant.
Som en sykepleier sa; man får alltids en urinprøve fra en gravid ved behov. Festlig.

Vann i kroppen; lite så langt, noe begynnende nå som det er blitt varmt, og kun når jeg sitter i ro for lenge.
Fun fact; vann i kroppen kan unngås/minimeres ved å drikke mye vann. Og å bevege seg. Og bruk av støttestrømper. Anbefales.

Sukkerintoleranse.
Ett fint ord for; nå kan du spise og drikke som om du faktisk har diabetes.

Det er egentlig ikke ett problem å gjennomføre, man lærer fort hva som får opp blodsukkeret, og hva som ikke gjør det. Insulinsprøyter gjør også sitt.
Nå får jeg også kjempegod oppfølging av av både jordmor, gyn. og indremedisiner (fancy tittel på diabetessykepleieren min), så håpet er å holde tilstanden stabil.
Hvis ikke, så har de andre løsninger, de har full kontroll, som gyn så fint sa det. Ungen skal ikke bli for stor uansett.
For det er den kjedelige bivirkningen av svangerskapsdiabetes. Mors intoleranse for sukker=veksthormon for ungen=problemer ved fødsel.
La oss unngå det.

Men ellers har det gått ganske så greit synes jeg.

Lotusstilling VS Buddha.

Lotusstilling er nå offisielt omdøpt til Buddha.

Fordi det er det jeg ser ut som. Når jeg sitter i lotus.

Men det er også beste stilling å sitte i.

Sånn er det når magen vokser seg stor og rund.

35 uker har vi rundet nå, og det går stadig fremover.

Magetrollet synes det begynner å bli sånn passe trangt inni der, og det synes jeg og, men vi har ikke noe vi skulle sagt tydeligvis. Vi er begge underlagt reproduksjonens strengeste lov; de siste ukene skal være ubehagelige.

Visstnok.

For at mor skal se frem til fødsel.

Og her falt jeg av toget.

Se frem til fødsel...smak litt på den.

Du skal være passe SM for å se frem til et maraton av smerte.

Resultatet har jeg ikke noe problem med å se frem til. Men jeg gleder meg ikke akkurat til veien dit.

Men, dit skal jeg da, nå er det for seint å snu. Det har det igrunnen vært de siste 8 månedene.

Så da får jeg bare se frem til det. Ihvertfall se fremover.

Eller går jeg på trynet, det er garantert.

Ulv Ulv

Ulv, gråbein, varg, og sikkert flere navn jeg ikke kommer på akkurat nå.

Vi har ulv i fylket jeg bor.
Faktisk, så er det ulv i kommunen jeg bor i.
Skal vi være helt ærlig, så må det frem at det er faktisk ulv i "nær"området mitt.

Hvor nært kan vel diskuteres, men når man går hjem fra toget, alene, en måneklar vinternatt, så er det nærme nok. Ihvertfall når man får ulekonsert.
Litt klisjeaktig, spør du meg, sånn rett etter midnatt, helt mørkt og stille, med skogen som nærmeste nabo, og åsen et stykke borti, så setter de igang og hyle mot månen.
Mens jeg går der. Alene.

I dagene som fulgte, så kunne jeg flire av det, men når jeg gikk der for meg selv, så var det mindre morsomt. Ganske nervepinende faktisk.

Men hjem kom jeg meg likevel.
I ett stykke.
Helt sådan.
Med bare litt hjerteklapp og kort pust.

Da er man igang igjen

Anno 2012

Skal vi prøve igjen da?
Er tross alt bare ett år siden sist jeg laget ett innlegg her.

Det har skjedd litt på hjemmefronten, men det kommer det innlegg om senere, jeg lærer meg nederlandsk, og jobben er det samme. Enn så lenge.
Jeg har farget håret igjen, til glede for noen, og irritasjon for andre, julegave-shoppingen og -strikkingen er i gang.

Evighetsprosjektet mitt ble ferdig i tide, dobbeltstrikket teppe, i keltisk mønster, i mes. egyptisk bomull. Stort ble det også. Andektig gitt bort i gave til nybakte foreldre.

Det var ikke bare-bare, og det er første og siste gang jeg strikker ett slikt teppe.
Men, for å skryte litt, så ble det veldig bra.

Julestrikken blir det da ikke lagt ut bilde av før etter jul, merkelig nok :)







Vi hadde forresten en 2 ukers ferie på Kreta i år, det var fantastisk, spesielt med tanke på det, eh, fine sommerværet vi fikk i Norge i år. Så til ære for sommeren, og nå vinteren som vi er i; her kommer det bilder;



 La oss starte med ett for å få den rette stemningen, 30 grader pluss, sol, blå himmel, kunne være litt kaldt i vannet, men fabelaktig ellers.

Coenraad, Crete PD.

 Det ble en rett så aktiv ferie faktisk, med utflukter, både arrangerte, og på egen hånd.

Moped er ett yndet fremkomstmiddel på Kreta, både for turister og fastboende. Du trenger ikke bry det om parkeringsplasser, smale veier, fartsgrenser, andre trafikanter, gående, igrunnen ingenting. Med mindre du er turist, som bruker hjelm, og får hjertebank når to biler, og en buss, passerer deg på motorveien. Samtidig...
For man kan kjøre på motorveien med moped må vite. På veiskulderen da.


Skjønt jeg ble litt nervøs (les;tisset nesten i buksen av skrekk), når en politibil kjørte bak meg, og begynte å blinke til siden.

Lettelsen var til å ta og føle på når det viste seg at de bare signaliserte tidlig, for min del, at de skulle ta av, og derfor ikke freste forbi meg.                                                      

Charlotte på fjelltur.

Men, moped er veldig greit å farte rundt på, når man vil se noe mer enn de mest besøkte turistfellene.


Vi kjørte veldig mye i fjellene, og fant bortgjemte småbyer, appelsin- og olivenlunder, små tavernaer, saueflokker, og huggorm ( den slapp fra det med skrekken, den holdt på å bli meget så flat).

Vi kom over ett sted, som så ut som om det var sakset fra et feriemagasin med reklame for Maldivene. Langgrunt, hvit sant, blått hav, sol og varme. Vi la oss til, betalte for solsenger og parasol, og gikk for å dyppe oss i dette innbydende vannet. Vi kunne like gjerne prøvd isbading.

Snakk om lureri. Det var så kaldt, at det ikke hjalp å holde ut litt, for så å bli temperert, det fortsatte å være kaldt. Fyttekatta.

 Man kan som sagt se mye rart på slike fjellturer.
Denne karen har nok ligget der en stund, jeg tror det er etter en sau/vær. Eller en geit.

Det var ikke det siste vi så på turen.

Det fine med slike turer, er alle tavernanene med lokale spesialiteter som dukker opp.                    

Små, familiedrevet tavernaer, med ikke overveldende mye trafikk. Etter ett par timer på mopeden, så er det gost med avkobling.

 Vi begav oss ut på organisert sykkeltur.

Hvis jeg ikke husker helt feil, så var det 60km+

Riktignok var det vare 20km som var bortover/oppover, men alikevel.

Det var gode sykler, og morsom gjeng.

Jeg holdt meg mye i skyggen jeg da.

Hadde en veldig drøy oppoverbakke, ingen skygge. Da måtte jeg kaste inn håndkle når det var 1 km igjen. Jeg hang over styret, og trodde jeg skulle kaste opp. Eller dø. Eller begge deler.

Da kom følgebilen og plukka meg opp.
Heldigvis.
Ellers hadde det blitt nok ett kadaver i den greske fjellheimen.

 Sånn apropos det med lokale spesialiteter.
Det kan lønne seg, når man får tilbud om å se på maten før man bestiller, å gjøre nettopp dette.

Og ihvertfall ikke bestille noe man ikke vet hva er.

Dette er agnfisk. Helfritert. Med hodet og hale, og øyne. Sikkert noe innmat også. *grøss*

Men har man bestilt, så får man være tøff nok til å prøve maten.



 
Jeg fikk i meg det meste, og det smakte helt greit.

Fisken til nabomannen så hakket mer innbydende ut, selv om også den lå og stirret på oss.

 

Vi besøkte også en storby eller to, det er også greit å få med seg, kjønt jeg er veldig glad det ikke ble mer enn to dager.  Starbuck dukket plutselig opp, mens vi gikk der og svettet, og lette etter skygge. Iskaffen deres kan anbefales, den gikk ned på høykant.



Lykken ble enda større  når dette kjente navnet dukket opp ifra ingensteds.

Det gjorde denne masete turistbyen overlevbar, den tiden vi satt fast.

Vi hadde nemlig hevet oss på en guidet tur til Knossos. Uten å vite at det var lagt opp til 2 timer + i hovedstaden i tillegg.

Knossos var varmt, og ovefyllt.
Frister ikke til gjentagelse.

 En av de siste dagene tok vi bytur til Chania på egnhånd.

Fikk handlet til folket hjemme, og bare rota rundt på egenhånd. Denne kafèen falt jeg for.

Det var 2 fine uker, og jeg gjør det gjerne igjen.

Ett lite stemningsbilde, tatt på kvelden, mens vi står på en høyde inni Chania.

 





Forandring fryder

Jeg tok steget inn på frisørsalongen, med sommerfugler i magen.

Når jeg satt meg i stolen, var sommerfuglene blitt til spurver.

Når frisøren sa; nå må du ikke få panikk, men hva med å klippe det sånn og sånn? , så var spurvene blitt til en elefantflokk som trampa rundt, uten å bry seg om plassen, eller mangelen på sådan.

Kjekt svarer jeg, at joda, spennende, det kan jeg tenke meg, og det var jo sant forsåvidt.

For jeg var ute etter å prøve noe helt nytt.

En lang halvtime senere er jeg ferdig. Med vesentlig kortere hår.

Og kjempefornøyd :D

Om å vente på noe godt.

Jeg venter.
På ferien.
Eller, jeg venter på turen som vi skal på i ferien.
For ferien min begynner i morgen. Men turen begynner ikke før om en uke.
Riktignok er det nærmere nå, enn det var for 3 måneder siden når vi bestilte.
Alikevel sitter jeg her, en uke før avreise, og synes tiden har aldri gått så sakte, aldri har jeg hatt mindre tiltakslyst til å finne på noe. Helst skulle jeg begynt å pakke, litt tidlig bare.

Jeg har da innsett at jeg kanskje ikke alltid har så mye tålmodighet som jeg gjerne skulle hatt.

Jeg ventet også på å få sertifikatet. Men det var en ikke helt god venting. Der hadde jeg nesten ikke lyst å bli ferdig, for da måtte jeg klare meg på egenhånd.
Nå vet vi etterkant at det gikk fint, men der og da, så var det helt forferdelig å vente.
Som å vente på en dom. Jeg fikk lange samtaler med kjørelæreren min om det punktet, for å bli mentalt klar til å kjøre alene.

Å vente på noe som egentlig er positivt, som man jobber mot, også skal man grue seg så enormt til å faktisk nå det punktet.

Men nå venter jeg da altså på noe jeg gleder meg til.
Masse.
Så mye, at det spørs om jeg ikke har litt urealistiske forventninger, at minner fra tidligere turer kanskje ikke helt stemmer overens med realitetene.

Jeg tror turen vår blir mye hva vi gjør det til selv.
Om ikke annet blir det sol, varme og bading.